Det har blitt mye trening på oss de siste dagene. Mandag, onsdag, fredag, lørdag og søndag forrige uke var vi i farten. Mandag var det agility med Bark, og det går fremover. Han forstår forsatt ikke helt dette med slalåm, men det kommer seg litt, det også. Vi fikk prøve vippen, med hjelp fra erfaren agility-utøver, og vi fikk øve på vending rundt og over hinder. Timen gikk kjempefort!
Ask melder med løsbitt til far.
Onsdag var det NRH-trening i Hålandskogen. Der prøvde Bark seg på meldingstrening, men jeg så at vi må ta noen skritt tilbake, for han er veldig løs i bittet og slipper løsbittet veldig lett. Fredag var det ekstratrening i Ølbergskogen med en gjeng fra NRH, så da bare trenet vi avhenting av bittet hos figurant og så belønning hos figuranten. Det gikk i grunnen mye bedre. Essa fikk seg et overvær på cirka tohundre meter langs midtlinja, hun koset seg stort med å få lov til å løpe!
Lørdag var det ny NRH-trening, og selv om det var Eikeland som sto på programmet, dro halvparten av oss til Vigreskogen og runderte der. Med ti stykker påmeldt var det like greit at vi delte oss i to.
Jago viser hvordan løsbittmelding skal gjøres.
Der var det først Bark som fikk barke løs i lilleskogen. Han viste meg tydelig da at, det er når han blir varm under vesten og kommer i pes at bittet slippes lett. Så jeg fikk noen gode tips av instruktøren om å trene enklere momenter, slik at forståelsen hos Bark skal sitte lettere og bittet fastere. Som sagt så gjort, vi trente på at han skal sitte inne hos meg, holde bittet jeg gir ham, og så får han ut og leke hos figuranten. Et par slike hold-øvelser fikk vi til, og jeg tok med meg at jo, vi må trene på slikt mer, for det manker noe forståelse hos Bark at han må løse den oppgaven det er å holde bittet, før han får noe moro utav meg.
Etter lunsj fikk Essa seg en god løpetur i storeskogen, med to figuranter innfor 300 meter. Hun hadde noen få grunne slag, så kommer vi dit at vi begynner å trene for fullt igjen, skal vi øve mye på fremtrekk og dype slag. Det ser jeg er nødvendig. Men noen av slagene var veldig bra, så jeg synes det ser lovende ut fremover for henne.
Ikke Bark men en belgisk kusine - Kaisa.
Søndag var det enda en ekstratrening med NRH-gjeng på Sviland, jeg ble med med bare Bark. Han fikk et par-tre hold-og-lek økter på veien først, og så etter en del andre hunder, en økt i skogen. Der forsøkte vi først full melding i skogen, og figuranten leket ganske heftig og lenge med ham, for å få ham pest og varm. Allerede på andre slaget var han løs i bittet igjen. Så da gikk vi over på hold-og-lek. Første gang var så som så, men andre gangen! Da hoppet han opp og grep bittet jeg holdt fram, holdt det helt bak i munnen og jeg nølet ikke lenge før jeg brølte Viiiiiise! og han fikk springe ut til lek. Det virket nesten som det sa klikk mellom de store ørene der og det gikk et lys opp for gutten. Slikt er alltid kjempemorsomt å se, og jeg er spent på å se om det har satt seg godt. Jeg håper det.
Både lørdag og søndag hadde jeg med kameraet i skogen for å ta bilder, siden været var så snilt og tillot fotografering. Det ble en del gode bilder - men det er jo alltid av andres hunder. Det egner seg dårlig å stoppe opp for å ta bilder når en er i aksjon med egen hund. Kanskje må jeg lokke med meg en viss fotograf-venn på NRH-trening om ikke så lenge!
Mange som har skaffet seg hund opp gjennom årene har gjort seg erfaring med at valpen kommer i hus som en tøff liten rabbagast, og så, ganske brått synes noen, blir den redd og usikker på ting den ikke reagerte på som ny i hus. I de første leveukene, det vil si fra uke 3 til 12, har valpene få hemninger mot det de møter, fordi de skal møte flokken sin og bli kjent med omgivelsene. Senere, når de skal ut i den store verden og møte farene, kommer redselen tikkende frem som faste avtaler i
Schæfer-unghund på Bråstein
den biologiske kalenderen.
Hvis valpen ikke har fått skikkelig sosialisering i den utadvendte perioden, mens den er mellom 3 og 12 uker, kan hundeeieren få problemer med en introvert og redd hund, som ikke klarer å møte verden som den skal.
I de mest ekstreme tilfellene hører vi om hunder som nesten ikke har blitt håndtert av mennesker i sosialiseringsperioden, og som dermed krever masse jobb og stimulering for å kunne fungere som medlem i en familie.
Dessverre er det slik at det finnes mange tilfeller der hunder ikke blir skikkelig sosialisert i de viktige første ni ukene av livet sitt, og som derfor senere får problemer med både dyr og mennesker. At valpen får være sammen med menneskene i familien sin, det er ikke nok. Den må sosialiseres på barn, voksne, gamle, psykisk utviklingshemmede, folk med stokk, paraply, solbriller, hjelm, uniform, syklende, skøytende, løpende, hoppende, i det hele tatt så mange ulike sosiale situasjoner og personligheter som overhodet mulig. Det er ikke mengden, men kvaliteten på sosialsieringen som er utslagsgivende for resultatet: Valpen skal ikke skremmes eller tvinges inn i noe den er redd for. Sammen med sosialiseringen kommer også knytningen til deg som hundefører, og der er tillit mellom dere det viktigste bindemiddelet.
Valpen bør også miljøtrenes - tog, buss, trikk, ja bare tenk på alle mulige plasser hunden senere kan risikere å bli plassert av deg eller de du omplasserer hunden din til.
Har du aldri tenkt å omplassere hunden din? Du skulle bare visst hvor vanlig det er. Og hvis du tar imot en omplasseringshund, så tenk på at den kanskje mangler noe sosialisering, ta en nøye titt på hunden før du tar den med deg, med det for øye å se hvor sosial og miljøsterk den er!
Det går an å skolere seg i hvordan du leser hundens grad av sosialisering, jeg vil anbefale Sue Sternbergs DVD "Understanding Sociability" som et nyttig verktøy i å lære seg å lese hunder. Videoen er en øyeåpner for de som vil forstå og se hundenes språk og hvordan de viser god eller dårlig sosialisering. Du kan lese litt mer om metoden som vises i DVD-en her.
Dårlig sosialiserte hunder stiller dårligst i køen for adopsjon og omplassering. Ikke så rart. Folk velger seg de vennligste og mest sosiale hundene. Valgene skjer ofte mest på magefølelse. Å vite signalene er likevel viktig, særlig om en jobber mye med alle typer hunder. Det er kanskje en selvfølgelighet, men: Lite sosiale hunder har størst fare for aggressiv atferd.
En slik trist, for ikke å si hjerteskjærende, historie om en dårlig sosialisert hund sto å lese på The Border Collie Spot i oktober 2015. Jeg legger inn teksten her, for forhåpenlig forsvinner innlegget om hunden snart, fordi den får et nytt og bedre hjem.
Black and White, Long Coat, Male, 7.5 years
For the last 7 years of his life Pero has been kept in a horse
trailer in the welsh mountains. He has no concept of the outside world
so is very frightened and shut down. He has literally been shut away
from the world so everyday sights and sounds fill him with fear it is
just so heartbreaking. He is going to need someone with a lot of time
and patience to help him adjust to normal life. We feel he could only
live in a quiet enviroment as he would not cope with too much noise
or activity going on. We also think he may have been physicaly abused as
he will trying and climb the walls if you have a broom in your hand.
Taking on a dog like Pero is very hard because he cannot understand that
you want to love him and mean him no harm but the reward of seeing a
dog like him come back to life is just the best feeling .
For alle som har valper, om det er oppdrettere eller om det er valpekjøpere, lønner det seg å sette seg inn i sosialisering av valper, slik at problemene som dårlig sosialisering medfører kan unngås best mulig. Som lesestoff anbefaler denne artikkelen av Emma Mary Garlant, og også Gry Løbergs bok Valpesosialisering. På drøyt åtti sider blir du tatt med på en innføring i sosialisering og miljøtrening av valper, noe som vil komme deg og valpen din til nytte.
Dårlig sosialiserte hunder blir kun en skygge av seg selv.
Siden vi trener ettersøkning året rundt, onsdager 18-20, blir det heldigvis slik at hundene må få lære seg ganske tidlig å springe i mørke skogen. Ja, vi må lære det vi også, å ligge figurant eller gå som hundefører i beksvarte natta. Nå har vi menneskene ofte på oss ei hodelykt for å se litt for oss, mens hunden stakkars, må klare seg som best den kan. Og det gjør den jo. Hundene har langt bedre nattsyn enn mennesker.
Nå som oktober har kommet til endes, har vi snudd klokka en time tilbake, og det betyr at det er ganske mørkt allerede når vi starter treninga klokka seks. Sånn må vi ha det nå de neste fire månedene, før mars kommer og gjør det lysere på kveldene igjen.
Det er faktisk ganske deilig å få gå ut i skog og mark i mørket. Særlig når en setter seg ned som figurant og skrur av hodelykta og mørket sakte men sikkert blir mindre mørkt rundt en. Det er en salig fred og ro der ute i skauen om natta. Av og til kan en høre dyr som trakker i nærheten, eller fugler som krafser i krattet. Som oftest er en alene under stjernene, bjørkene og furuene, som får morsomme former og konturer mot månen eller et fjernt huslys. En sitter der og kjenner på freden, mens en samtidig venter på en kald hundenese som skal finne frem til der en har gjemt seg. Jo, treningen vår får ofte preg av gjemmeleken for voksne og firbeinte.
En ulempe med mørket, er at det slett ikke er lett å ta gode bilder av det som skjer i natta. Det kan som regel kun beskrives med ord, det som skjer, og det er jo riktig leit for en fotoman hundefan som meg. Derfor - også - er jeg nok mer glad i vår og sommer, enn i seinhøsten og vinteren. Kulden spiller nok også en stor rolle der, jeg er en frossenpinn som ikke liker at temperaturen avviker for mye fra kroppstemperaturen.
Det er likevel bare å bite i det sure, kalde eplet og kle seg for anledningen, så blir kalde høst- og vinterdager overkommelige de med. Det gjorde jeg i går, selv om jeg hadde glemt hansker og bøff. Vi kjørte til Sviland, hundene og jeg. Der traff vi tre andre som også fant det lett å trosse mørke og kulde for hundetreningens del. Bark fikk en liten økt med meldingstrening på veien. Det hadde vært ei tispe med løpetid i grøfta, så først syntes han det var veldig vanskelig å fokusere på noe annet, men så kom han med tre flotte apporter av meldepinnen til meg, og så fikk han lov til å snuse seg mett på godlukt etterpå heller.
Det ble en stor skuffelse for ham at han så måtte i bilen mens de andre hundene fikk trene. Voff og ul an mass!
Essa har vært i ganske fin form siden slutten av august. Forrige uke virket hun veldig stiv og jeg syntes jeg kunne se antydning til halting, men så denne uken har hun vært i storslag igjen. I går kveld var hun veldig klar for å jobbe igjen, så da ble det hun(d) som trakk det lengste strået. Jeg ba en av de andre om å lage et opplegg for oss, jeg ville ikke vite hvor de to figurantene lå gjemt, men ønsket ikke å gå lenger enn 3-400 meter på midtlinja. Hvor midtlinja gikk, fikk også bli opp til midtlinjegeneralen, sa jeg - en ca hundre meter etter starten kan man gå to veier der i skogen, så om vi gikk mot høyre eller venstre var i grunnen ett fett for meg. Da jeg kom til starten med Essa påsto han at visste ikke riktig selv hvor figurantene lå, så jeg sa at da kunne dette bli riktig spennende. Og det ble det jo.
Vi begynte på venstre side, et ganske grunt slag tok Essa. Så på høyre, et flott dypt og langt slag gikk hun. Etter nok et slag på venstre, som ble langt bedre enn det første, fant fant Essa første figurant, på høyre side. Voff-voff-voff i skogen. Da jeg hadde ti-femten meter igjen ble nok figuranten lei av all bjeffinga, for da belønnet hun. Essa elsker, ja virkelig elsker tennisball-lek, så belønningen for henne er utelukkende ball. Hun henter den, bringer den tilbake til figuranten, legger den mellom beina på den humane ballkastemaskinen og forventer en ny runde med kast, hent, plasser. At hun kommer bort og legger ballen ved beia dine, har hun hatt i seg siden vi møttes. Det er en enkel måte for figuranten å belønne - en slipper to baller og byttelek - og det er noe Essa elsker, så det er ingen grunn til å endre belønningstypen der.
Etter fem-seks runder med belønning, tok Essa og jeg med oss figuranten tilbake til midtlinja. Så fortsatte vi fremover, en to-tre slag, til vi kom til splitten i stien. Jeg trodde jeg skulle oppover til høyre, så jeg sendte like greit Essa ut stien til venstre. Etter hun var i gang, fikk jeg beskjed om at, nei, den stien var midtlinja. Ja-ja, tenkte jeg, og gikk etter Essa. Jeg så henne cirka femti meter foran meg, på vei ut mot høyre. Midtlinje-sjefen påsto at hun sikkert gikk spor etter ham oppi der, men jeg lot henne jobbe, siden jeg nå hadde sendt henne dit.
Vi kom et godt stykke fremover, men ikke noe tegn etter Essa. Etter ett minutts tid, begynte tålmodigheten min å minke. Jeg ropte, men ingen Essa. Så tydde jeg til det som, som regel, får henne til å komme nesten uansett, fingerplystring.
Hvis du har lyst til å lære deg fingerplystring, må du først av alt forstå prinsippet, dernest må du øve og øve. Den store fordelen med fingerplystring er at det gir mye sterkere lyd enn vanlig plystring. Samtidig slipper du å huske å ha med deg fløyte over alt. Fingrene er jo alltid med deg - nesten.
Jeg startet med å lære meg å blåse i gjeterhundfløyte. Siden jeg har gjeterhunder, syntes jeg det var litt morsomt med gjeterhundfløyte, så jeg kjøpte ei slik fløyte i en aller annen dyrebutikk for et års tid siden. At det ikke bare var å blåse ivei, forsto jeg først da jeg skulle prøve morsomheten. For å få hjelp gikk jeg på nett (slik man alltid gjør nå om dagen) og fant en video som kunne lære meg å blåse i fløyta.
Av og til er det forresten deilig å blåse i alt, men det trenger man jo ikke videokurs for å klare. Etter å ha lært meg sånn halvveis å blåse i gjeterhundfløyta, som egentlig er en metall- eller plastbit som er bøyd innover seg selv, og med et hull i, gikk det opp for meg at det samme prinsippet som en bruker for fløyta, er det en bruker for å plystre i fingrene. Dermed gikk det egentlig ganske raskt å lære seg fingerplystring. Så du kan følge instruksjonene i denne filmen for å lære deg å plystre i fingrene også. Husk bare på å trene på dette når du er for deg selv, ikke plag vettet av omgivelsene dine, det straffer seg som regel alltid!
Vel, uansett, tilbake til gårsdagens rundering på Sviland. Jeg sto altså der på midtlinja og ventet på Essa, tålmodigheten hadde fordunstet, hun hørte ikke at jeg ropet, så jeg plystret. Først en gang, ingenting. Men det var kanskje ikke den kraftigste lyden, så jeg plystret en gang til. Og da fikk vi ganske rett etter høre henne bjeffe, langt, langt unna, langs den stien til høyre som jeg altså trodde skulle være midtlinja. hun har altså hatt et fantastisk slag der ute i kvelden, hun må ha løpt tre-fire hundre meter minst, og sannsyligvis på overvær, selv om det var en ganske vindstille kveld.
Jeg ble ganske overveldet over den sterke driven hun hadde i dette søket, og glad, fordi det viser at hun virkelig var i arbeidsmodus og at formen var stor. Over radio ba jeg figuranten om å belønne og bare komme oss i møte, siden vi var så langt fra hverandre. Deretter spøket jeg litt med han som hadde plassert ut figurantene, om at det er greit å vite sånn cirka hvor midtlinja skal være, ikke sant? - Før jeg skrøt uhemmet og vilt av hunden min som reddet, om ikke dagen så, den runderingsøkta.
Slutten på kvelden ble en ganske kaotisk fellestur på seks hunder, hvor ei av tispene luktet så mye løpetid at Bark ikke hadde tid til å tenke på mye annet. Men da fikk han i alle fall sprunget litt tulling på slutten, han også!
Mandag kveld var tid for Bark og min sin fjerde gang på agility-trening. Allerede forstår han hva det meste går ut på, felt på de hinderne som har det (bom og møne), hopp, tunnel, lengdehopp, ja til og med slalåmen har han lett for. Jeg er ganske sikker på han har fått trene agility før han kom til meg.
Agility er jo ikke egentlig et norsk ord. Vi har hentet det fra engelsk, hvor det har to forskjellige betydninger.
1. the power of moving quickly and easily; nimbleness:exercises demanding agility. 2. the ability to think and draw conclusions quickly; intellectual acuity.
Så under trening av hundesporten agility er det både hunden og førerens oppgave å både bevege seg raskt og lett, mens de tenker og konkluderer raskt. Ja-ja, det gir i alle fall meg nok utfordringer!
Jeg har et nybegynnerkurs i agility fra tilbake i 2012 med Essa. Hun ble så overgira av agility at jeg valgte å legge det på hylla i løpet av 2013, dessuten begynte jeg jo å trene i NRH, så da ble den treninga hovedfokus for oss. Årsaken til at jeg vil trene agility med Bark, er at jeg, tross en overgira Border Collie, opplevde at agility ga oss et flott grunnlag for samarbeide. Hund og fører lærer en samhandling det er vel verdt å ta med seg i annen hundetrening. Og så er agility i tillegg gøy, og gir både hund og fører god trening. Masse springing for føreren er det, og hjernetrim gir det også - for føreren må lære seg banen, føringen og å se både på hund og bane på en måte som gir de beste resultatene.
Før vi begynte treningen, fikk jeg sneket meg til fem minutters øving på slalåmen, slik jeg ble formanet av forrige ukes hjelper. Det kommer vi til å fortsette med fremover, og så må jeg bare bli flink til å slutte å føre for mye, så tidlig som mulig. Jeg sniktittet litt på andre som trente slalåm og fikk noen tips til hva vi kan prøve på.
I går fikk vi den vanskeligste banen til nå, jeg har forsøkt å lage en tegning av banen her under.
Tallet angir rekkefølgen, og viser også hvilken side hinderet skal tas fra. Jeg har lagt til gule piler som skal angi retningen også.
Vi varmet opp med en ganske mye enklere bane, men det er denne vanskelige det er gøyest å fortelle om. Hinder en og to er greie nok, hopp rett fram og så gjennom tunnell. Hinder tre er også greit, rett over etter tunnelen. Men så må en ta hunden ned i tempo og vende i en ganske brå usving for å komme over hinder fire, så en ny vending og ta hunden med forbi hinder fem, og så over, og så en skarp vinkel til ned til hinder seks. slalåmen skal alltid startes med hunden til høyre for første påle. Hundefører kan føre fra den siden hun velger. Her valgte jeg å bli med hunden på høyre side og lede derfra, fordi hinder åtte lå som det lå: jeg måtte føre hunden i en ekstra bue mot høyre etter slalåmen for å treffe hinder åtte riktig. For å være ærlig husker jeg ikke hvilken side jeg hentet hunden tilbake fra hinder åtte, og da vi kom til hinder ni var jeg så lykkelig over hvor bra det hadde gått at jeg selvsikkert kastet ballen over hinderet. Bark sprang rundt hinderet og hentet ballen, så det var min slurvefeil som gjorde at det gikk galt på aller siste hinder. Men annet enn siste hinderet, synes jeg vi klarte oss superdupert. Det er slalåmen som er vanskeligste hinderet ennå, men det løsner så fort at det er kjempemoro, og jeg tror jeg har snart en hund som springer slalåm av seg selv.
De eneste to hinderne vi ikke har fått trene på er vippa og pølsa. En av de neste gangene må jeg be om hjelp til disse to hindrene.
Så over nyttår har jeg lyst til å prøve oss i SBK's respitt. Respitten er en intern klubbkonkurranse, og vi må selvfølgelig starte i nybegynnerklassen. For å vite hva det er vi skal bli med på, må jeg ta meg en tur på respittene som er igjen i år, det er tre ganger igjen, 1, 15 og 29. november, så da kommer jeg nok til å besøke respittene, i alle fall et par av dem.
Jeg ser også at Bark må måles, slik at jeg vet sikkert hvilken størrelsesklasse han skal stille i. Jeg får spørre og grave hos de som kan dette, slik at det blir riktig.
Onsdag var Dale-dag. Først kom DI, men han hadde bare kjørt til feil treningssted, så da sto jeg der alene igjen. Bark fikk et grusspor, det gikk rimelig greit, men jeg må jobbe med konsentrasjonen hans. Essa fikk en rolig oppvarming på grusbanen hun også.
Så fikk jeg SMS-er om avmelding og forseintkomming, kunne jeg legge et spor? Dette tegnet da slett ikke bra, skulle det ikke bli noe action på oss i dag?
Også jeg som hadde tenkt at Essa skulle få lov til å trene litt igjen etter tre måneders avbrekk i runderingen. Ja, ja, man tager hva man haver, så jeg gikk et spor for Speedy og strødde pølsebiter langs min vei. I slutten la jeg en tennisball.
Været var upåklagelig, det krydde av folk på kveldstur, men heldigvis holder de seg stort sett på stiene, så sporet skulle få ligge relativt uforstyrret. Da jeg kom tilbake etter ti minutter, var vi heldigvis tre stykker, så da skulle det få bli litt meldingstrening på Essa, en rolig start regnet jeg med.
Det hun sliter mest med, er melding på gjenstand, så da prøvde vi det. Først ei jakke som klemte godt
rundt et tre, og den tok hun nesten med en gang. Så en turstol, men den viste hun ikke mye interesse for. Vi forsøkte forskjellige tilnærminger, men først da vi la en jervenduk på stolen, fant hun ut at hun skulle bjeffe på den, nølende og uten særlig entusiasme. Etter fem-seks slag ga vi oss, og hadde planer om ei økt til litt senere heller. Da Essa kom til bilen, så jeg at hun var ganske sliten, trøtte øyne hadde hun.
Etter en flott økt med Frigg, som også ble ganske sliten i øvelse på meldinger, tok vi ut Bark, heller enn å gi Essa en runde til. Ingen ble så glad som han for å komme ut av bilen, han trodde nok vi hadde glemt ham!
For første gang fikk han gå ut med fremtrekk, og det fungerte ganske greit, bortsett fra ett slag på venstre side, hvor han valgte å gå bakspor heller enn å trekke fram. Bark er kjapp og modig ute i skogen, løper virkelig flott der ute, så jeg gleder meg til fremtiden i runderingstreningene!
Når jeg stiller ham opp for å sende, har han først hodet vendt i den retningen han vil, så retter han seg etter pekingen min, men ofte velger han likevel å løpe der han først hadde fokus. Det skal jeg huske til senere, slik at jeg heller stiller ham opp på nytt når fokus er helt feil. Beint flyr han i alle fall, selv om han nok raskt kan bli ganske selvstendig i løypa. Han er ganske var på meg når jeg roper, så det skal jeg også være forsiktig med å bruke feil. Han virker noe redd for å miste kontakt med meg, og til en viss grad er det bra, for likevel går han lett ut på både 50, 60 og 70 meter. Etterhvert nå synes han også det er lettere å bli værende hos figurantene, han stoler mer på at jeg kommer diltende etter likevel, så det skal jeg også fortsette med, for at han skal få tro at jeg har kontroll over hvor han er og blir med på moroa, jeg også.
Da vi avsluttet, kom Bark inn litt i forkant av figuranten, og da var det turgåere på stien. Jeg så for meg at han kom til å hoppe og tulle med dem, men da jeg ropte på ham, kom han til meg, og fikk kjempebelønning for å ikke bry seg om stigåerne. I det hele tatt er «skogslydigheten» over enhver forventning!
Etter runderingsøkta fikk Bark hvile litt i bilen. Speedy begynte på godbitsporet sitt, og Frigg fikk en liten meldingsøkt på ett slag i skogen. Hun ble sendt rett på meg, men bommet med fire-fem meter, og fikk et langt slag, før hun fant meg, men meldte flott med løsbitt til mor!
Tilbake på grusplassen, tok vi en liten økt fellesdekk med Frigg og Bark, før de fikk leke sammen som prikken over i-en på en flott trening, for så kom Speedy, som hadde gomlet seg helt i mål på sporet, med tennisballen vår også!
I forgår ble Bark elleve måneder gammel, så nå er det under en måned til ettårsdagen tenk!
Vi har ikke feiret dagen særlig, annet enn å trene mer enn det vi har gjort tidligere uker, men treningene virker som en mer enn god nok feiring for Bark.
Han løper enkelt ut og leter etter figurantene. Onsdag var vi på Sviland, et nytt terreng for Bark, som fikk noen flotte løpeturer i skogen. Torsdag ble det Vigreskogen, der har han vært noen ganger nå, og har tydelig forventning om å få løpe når han kommer ut i lilleskogen. Der fant han Teea, og fikk leke med ball.
Fredag ble det en lydighets-/sporøkt på Forus. Jeg ser at vi må gå tilbake til grunntrening i spor og trene bare fertsgroper, for han har det altfor travelt med å søke etter mennesket som har gått der, og har liten interesse for selve sporet, så der har vi en jobb å gjøre.
Lørdagen var vi på Alsvik, der fikk han seg to gode økter med funn både her og der, og viste at han begynner å forstå at pekingen min betyr retningsangivelse for hvor han skal løpe. Vi har ikke trent så mye på avlevering av apport, og jeg ser at der må vi gjøre en jobb, for selv om han forstår prinsippet, har han, som mannfolk flest, problemer med å gjøre to ting på en gang, slik at han helst avleverer så raskt som mulig, stående og på litt avstand.
I det hele tatt er det svært mange ting vi må trene på, så det er ikke dumt av meg å regne med at vi må bruke mer tid på trening av grunnelementer både en og to dager utenom NRH-treningene.
I mellomtiden har Essa vist stor fremgang helsemessig. Torsdag var hun hos veterinæren og fikk kiropraktikk og laserbehandling, men veterinæren sa hun merket fremgang og at vi ikke behøver noen ny time før i begynnelsen av desember. Dermed skal jeg begynne å småtrene med Essa også.
Essa er kul under laserbehandling,
låner beskyttelsesbrillene mine.
Vi kommer ikke til å ta lange eller krevende økter til å begynne med, vi starter nok med spor og felt, og så jobber vi oss sakte inn i runderingsløypa.
Laserpennen er i stadig bevegelse
rundt behandlingsområdene
Fortsetter bedringen for Essa, kommer Bark til å få starte agility-trening om ca en måned, og også fortsette med lydighet og grunntreninger, mens det blir mer fokus på Essa i NRH.
Så ser jeg frem til nyttår, ser alt bra ut da, satser vi på å få Essa i hovedkurs-form frem til sommeren, så får Bark bli litt pausefisk i mellomtiden.
Det er kanskje ikke olympiaden vi øver oss til, men vi tar likevel en god del av lekene våre alvorlig nok. Vi har lekt at vi klipper negler, og det er noe Bark virkelig ikke liker noe særlig. Lange og uhamslige klør har han, så vi klipper og klikker og spiser godbiter, en og en negl om gangen (med lange arbeidspauser mellom, for min del), sånn når han ikke klarer å ligge i ro på kontoret.
I hated every minute of training, but I said, 'Don't quit. Suffer now and live the rest of your life as a champion.' - Muhammad Ali
Ute i pausene leker vi også 123-leken. Det er morsomt kan du tro! Hvis du trenger å trene sitt og dekk med hunden din, med eksplosiv utgang - for eksempel til innkalling på lydighet eller på agilitybanen, anbefaler jeg denne måten å starte inntreningen av en «bli sittende» av seg selv, sammen med en solid og rask innkomst. Det er gøy både for deg og hunden, hvis du bestemmer deg for at det skal være gøy og klarer å styre unna korreksjoner. For det trenger du ikke, hvis du gjør som beskrevet.
Hundene må lære å leke, de må lære av deg at det er moro. Det er du som, i stor grad, kan kontrollere hva hunden skal like å leke med, ved måten du viser entusiasme, glede og lekenhet på. Hvis du slenger en lærfille bort til hunden og ellers opptrer surt og inneslutta, kommer den lærfilla fort bare til å være en kjedelig greie. Hvis du spretter rundt med hunden, roper og leker og snakker med hunden, helst med leken stemme, flink bisk! JA!! ÅjjjjAAA!! Og lager så mange morsome greier du klarer ut av leken, da blir denne lærfilla etterhvert til det gøyeste som er. Med tiden, altså. Det gjør seg ikke selv at hunden skal være glad i de lekene du vil den skal like, men ofte kommer dette uten at vi helt er bevisst det. Er du bevisst i gjerningsøyeblikket, kan du påvirke enda bedre. Er det vanskelig og tungvindt å bruke en lærfille, så bytter du den med en annen leke, som hunden etterhvert lærer å digge minst like mye, hvis du bare digger også.
Kong er ofte en leke vi menneskene synes det er gøy å leke med, den spretter mer tilfeldig enn en ball, og den kan fylles med frossenmat og bli en tidtrøyte, tres tau i og brukes i jakt- og kamplek, kastes, og brukes til trening ellers også.
En flott neseøvelse med kong er å ta en kong du synes du kan ofre og klippe opp i småbiter. Og da mener jeg små biter, en halv ert sånn cirka. Det bør være en rød kong, slik at du ser bitene på bakken. Hundene ser ikke rødt så godt, for dem ser det ut som en grå grusbit. Og det er bra, for vi vil ikke at de skal lete med øynene, men med nesen.
Bark har funnet kongen sin.
Når du har en drøss slike biter - og vondt i hendene fra klippingen, for kong-gummien er sterk og gjenstridig, skal jeg fortelle - lærer du først av alt hunden å like å leke med en stor kong. Ha den med i hverdagsrommet der du og hunden er. For meg er det greit på kontoret. Når hunden leker godt med kongen sammen med deg, gjem kongen for hunden. Først så lett at det koster lite å finne den, etterhvert vanskeligere tilgjengelig. Husk å variere vanskelighetsgraden, ikke bare gjør det vanskeligere hele tiden, da strekkes strikken for mye. Hold heller ikke på for lenge av gangen, korte og mange økter er mye bedre enn få lange.
Belønn funnene med lek og gjerne godbiter også. Når hunden har forstått lete-prinsippet inne, tar du kong-bitene og hunden med ut. Der finner du en grusflekk, den trenger ikke være større enn 1,5x1,5 meter. Du trekker opp ommrisset av flekken du skal bruke, slik at det er synlig for deg. Tråkk rundt inni dette feltet, men sørg for at du ikke tråkker mer på utsiden enn du må for å komme inn og ut til området. Du ønsker å lære hunden at søk skal skje der hvor det er fert, og at andre områder er uniteressante. Etter å ha tråkket plasserer du noen få av de små kongbitene i dette mikrofeltet, gjerne en kongbit ut mot hvert hjørne, bare for å gjøre det lettere for deg selv. Så henter du hunden, som har vært festet i et tre eller en hjelper litt på sidelinjen. Du ber den om å søke, på samme måte som du har gjort med den store kongen inne. Nå må hunden søke mye nøyere, så vær tålmodig og la hunden forsøke å løse denne nye oppgaven på egen hånd. For mye mas og stress fra deg gjør det mindre morsomt for begge. Hvis hunden ikke ser ut til å forstå oppgaven, ha is i magen og vent på at hunden får tenke litt på oppgaven selv. Plutselig kan det løsne, og da må du være klar med belønningen!
Straks du ser at hunden reagerer på konglukten og nærmer seg kongen, belønn! Bruk gjerne klikker for å få belønningen så presis som mulig. Du skal også plukke opp den kongbiten hunden fant, før du fortsetter. Etter belønningen - gjerne i form av lek - er det ikke sikkert hunden kommer helt i søks-modus med det samme de første gangene dere gjør denne øvelsen, så ha tålmodighet med hunden og la den få lande etter leken, før du ber om nytt søk. Hunden skal ikke finne de samme kongbitene flere ganger, men gå videre til neste kongbit, derfor er det viktig å plukke opp den biten hunden har funnet.
Er hunden opplagt nok til nesearbeid, eller?!
Markeringen av funnet kan du også trene inn, men det skal trenes for seg selv. Skal du trene inn frys- eller dekkmarkering og lurer på hvordan, anbefaler jeg å søke på nett etter ressurser, ett eksempel finner du her.
Etter en økt med slikt nesearbeidkommer hunden din til å sove godt, for nesearbeid er slitsomt for hodet.Det bør du tenke på når du planlegger dette også, slik at du ikke krever av hunden å klare for mange kongbiter, og at du ikke legger opp en slik økt når hunden er sliten.
Det viktigste til å begynne med i øvelsen, er å få hunden til å bruke nesen, lykkes med det og bli belønnet for funnet. At den ikke markerer med en gang, det er uvesentlig. Når den forstår at den skal lete, kan du sakte forlange lengre og lengre markering. Husk å ikke bare øk vanskelighetsgraden, gå tilbake til lettere søk av og til, og hvis du øker vanskeligheten ved at det for eksempel er forstyrrelser, eller liggetiden er lang, må du gjøre søket lettere på andre måter. Større søksrute kan gjøres lettere ved at det er større gjenstander, feks. Men ikke gjør dette før du har en melding som sitter. Hvis du ellers har trent apport som markering, må du passe på å bruke så små kongbiter at de ikke kan plukkes, eller bruke en søksmåte som gjør at hunden ikke kan plukke gjenstandene.
Når søk etter små kongbiter sitter, kan du endre søket til noe vanskeligere. Kongbitene er lette fordi de har mye egenlukt (gummi avgir mye lukt), og fordi lukten assosieres med noe morsomt, nemlig det større leketøyet. Hvis du nå erstatter kongbitene med noe av metall, gjør du leken mer intrikat og utfordrende. Igjen må du da huske å senke vanskelighetsgraden. Rødt metall som er smått nok, hva er det? Du kan kjøpe røde binders i bokhandelen. De kan brekkes i to, slik at de blir små nok. Pass på at du håndterer bindersen slik at den får lukt av deg. Nå må du være enda nøyere i forhold til plassering, slik at du ser bitene, og du må være tålmodig mens hunden leter etter dette småtteriet som lukter enda mindre. Metall har nemlig mindre egenlukt enn gummi, så nå er det i første rekke lukten av deg hunden skal søke etter og reagere på. For å skape denne forståelsen hos hunden kreves det at du ikke har hatt for mange repetisjoner av kong-søket, og at du har vært flink til å generalisere søket. En videre viktig generalisering nå er at andre legger disse feltene for deg, og at hunden får søke etter kongbiter med andres lukt på, og videre metallbiter med andres lukt på.
Poenget med et mikrofelt med små gjenstander er å få frem finsøket hos hunden. Dette er nyttig kunnskap både for deg og hunden, og det øker hundens repertoar. Og så er det en enkel og morsom øvelse som krever lite plass og utstyr.
Jeg filmet ene søket vårt i dag, og hvis det blir en brukende video, skal jeg dele den her inne i neste innlegg eller så!
